Det er enkelt, og det er et totalt bilde av rollespillets gang mot ferdig produkt:
visjon -> interaksjon -> fiksjon
Spillskaperens visjon bygger på en idé, og formidles med virkemidler for å støtte opp om denne ideen. Det er vanlig å samle ideen og virkemidlene i ei bok, og selge den til ivrige spillere.
Spillerne bruker bokas virkemidler som styringsverktøy for sin interaksjon; både interaksjonen seg imellom og interaksjonen med spillskaperens idé. Dette er spillingen.
Spillingen produserer fiksjonen, det endelige målet for rollespillet. Fiksjonen er de ideene spillet planter i spillernes fantasi. Det kan dreie seg om alle mulige sider ved spillets karakterer, scenografi og handling. Om spillskaperen er dyktig (eller heldig), er fiksjonen en troverdig og fengende opplevelse, som er rotfestet i, men ikke begrenset av, hans visjon.
Jeg finner stor glede i å tenke på rollespill innenfor dette rammeverket. Det plasserer meg som spillskaper i forhold til hele spillprosessen, og tydeliggjør hvilke som er mine oppgaver.
