Dette er et forsøk på å se nærmere på de forutsetninger rollespillene hviler på, og som de gjør bruk av for å skape sterkt drama. Jeg fokuserer først og fremst på verbale rollespill, men søylene er de samme for andre rollespill. Noen av dem er sentrale for andre narrative kunstformer også.

De søylene jeg snakker om er menneskelige egenskaper vi vanligvis ikke tenker på som sentrale i vår hverdag. Men det er i hverdagen de først og fremst har betydning, og der er betydningen langt større enn mange tror. Deres betydning for kunsten er også viktig, men av sekundær art.

Fantasi, kreativitet og improvisasjon

Dette er de tre søylene rollespillet bygger på. Det er mektige søyler, som lett kan virke avskrekkende når de presenteres i samlet flokk. For spillerne er det slett ikke nødvendig å forholde seg bevisst til disse egenskapene. Så jeg mener ikke at en spillskaper må bruke disse ordene i sine spill. Men det er bra for en spillskaper å vite at disse søylene finnes, og at folk flest faktisk bærer alt dette i seg.

Her følger noen tanker rundt hvert av disse tre begrepene.

Fantasi

All narrativ kunst bygger på fantasien til publikummet. Fortellerkunst, litteratur, teater og film er alle kunstarter som avhenger av publikummets evne til å se for seg begivenhetene som blir beskrevet, eller deres evne til å akseptere fiksjonen som en “virkelighet”. Det engelske uttrykket “suspension of disbelief” (å godta fiksjonen) handler om vår forestillingsevne og evne til innlevelse, det vi kaller vår fantasi.

Folk har fantasi. De er i stand til å se ting for seg. De er i stand til å leke med. De kan drømme. Slik er det bare. Et menneske uten fantasi vil ha enorme problemer med å klare seg i hverdagen. Jeg tviler faktisk på at det finnes mennesker uten fantasi. Vi kan ta det for gitt at alle har det. Som spillskapere må vi trykke på knappene som engasjerer fantasien til flest mulig mennesker, for å lykkes med våre rollespill.

Kreativitet

“Du er så veldig kreativ du”, sier folk til meg. Jeg syns det er et fint kompliment. Samtidig syns jeg det er et kompliment som lyver litt. Min kreativitet er synlig fordi jeg er kunstner, men jeg har ikke mer av den enn andre mennesker.

Å være skapende er en alminnelig menneskelig egenskap. Vi er alle i besittelse av sterke skapende krefter. De er nyttige for oss, ikke bare i møtet med kunsten, men i møtet med hverandre også. Vi bruker våre skapende krefter til å forme livene våre; lage middag, innrede stua, skrive feriekort, pynte oss til selskaper, lage setninger og meninger. Kreativiteten hjelper oss med hverdagens problemer, og med arbeidslivets utfordringer.

Kreativiteten lar oss finne løsninger. Vi er helt avhengig av den. Så selvsagt er vi alle kreative. Rollespillet handler om å la folk bruke kreativiteten sin i lek med andre. Spillskaperens kunst er å la deltagerne skape sterke dramaer utfra seg selv.

Improvisasjon

Livet er ikke planlagt. Hver eneste dag er en improvisasjon. Noen dager er rytmene vante og kjente, så vi flyter med og slapper av. Noen dager er rytmene mer oppjagede eller ukjente, og vi må møte dem med det vi har. Det vi har er et helt livs øvelse i å improvisere.

Det verbale rollespillet bygger på dialogen mellom deltagerne. Dette er en styrke for spillet. Hver enkelt deltager har enorm erfaring med verbal improvisasjon. De samtaler hver dag, og ikke en eneste samtale kan følge en forhåndslagd plan. Den består av utspill og innspill som gjensidig påvirker hverandre, og som skaper gode eller dårlige samtaler. Dette har vi alle erfaring med.

Verbalt rollespill er samtale, innenfor fiksjonens rammer, og det er en lek med disse rammene. Spillskaperens oppgave er å skape forutsetningene for at samtalen kan flyte, slik at leken blir mest mulig intuitiv og direkte. Når spillskaperen lykkes med dette, er rollespillets deltagere i stand til å skape sterk dramatikk. De er utøvere av øyeblikkets kunst, og selv tilskuere til kunstverket. Opplevelsen av fiksjonen og det dramaet den inneholder, beriker deltagernes virkelighet og utdyper deres menneskelighet.

En liten konklusjon om noe stort

Det er viktig å være en god spillskaper. En god spillskaper gjør det lett for mennesker å spille rollespill. Som kunstens avgjørende katalysator bruker spillskaperen sin metode til å forløse de skapende kreftene i sitt publikum, slik at de får muligheten til å skape stor kunst. Spillskaperen lykkes som kunstner når han får mangfoldiggjort spillet sitt, slik at rollespillets mulighet blir gitt til mange mennesker.

Det er viktig og riktig for mennesker å spille rollespill. Rollespillet er en kunstform som aktivt gjør bruk av sentrale menneskelige egenskaper, egenskaper som vi også trenger å leke med. Å bruke sine egne evner i et samspill som bygger på fantasi, kreativitet og improvisasjon gir deltagerne unike muligheter til selvrealisering.

Rollespill er lek for voksne mennesker, en lek med potensiale for stor glede og dypt alvor.