Dramatisk styrke og skaperkraft

Det heter seg at verden bare har et visst antall fortellinger, og at det er veldig få av disse (sånn rundt 10 typer, tror jeg). Alle nye fortellinger er kun versjoner av disse typiske fortellingene. Hver generasjon skaper seg nye versjoner.

Uansett hvordan man oppfatter dette, som sant eller usant, så er det faktisk slik at mange fortellinger som våre forfedre moret seg med på syttitallet og tidligere, virker rare og kunstige på oss. Mange gamle bøker virker lattervekkende, selv om de ble tatt veldig seriøst den gang de kom ut.

Fortellerkunsten er i utvikling. Fortellingene og leserne av dem blir stadig mer avanserte. Dette gjelder innen alle dramatiske/episke kunstarter.

Det gjelder også for rollespill. Men det er noe snodig med rollespillene: de unndrar seg kravet om avanserte fortellinger. Det finnes avanserte fortellinger i mange rollespill, men i rollespill (både klassiske og moderne) kan vi også glede oss stort over fortellinger som publikum i andre uttrykksformer avviser som primitive og uniteressante. I rollespillet er disse fortellingene i stor majoritet. Det er lett å fortolke dette som at rollespillet i seg selv er primitivt, og dermed stemple det som uinteressant.

Den fortolkningen er fullstendig feil. Det motsatte er tilfelle: rollespillet er hyperavansert!

Rollespillet har dramatisk styrke

Rollespillet er en så avansert dramatisk form at selv den mest primitive handlingsgang kan bli levendegjort av mediets iboende styrke. Det handler om rollespillets evne til å “omslutte” sitt publikum. Spillets interaksjon skaper en sterk dialog mellom verkets visjon og deltagerens iboende skaperkraft. Gjennom metodens utnytting av deltagerens skaperkraft bygges en fiksjon som “lever” på to plan: i diskursen mellom spillerne, og i vårt indre fantasiunivers (der vi ser handlingen for oss og skaper følelsene som følger med).

Den fiksjonen som skapes på denne måten er av sin natur rikere enn noe en annen kunstform kan oppnå (det finnes dårlige rollespill, ja, men de gode rollespillene er langt rikere enn de gode romanene). Der ligger også forklaringen på at fortellinger som ikke fungerer i andre kunstformer, fordi de er for primitive eller banale, de fungerer helt fint i rollespillene. Rollespillets fiksjon fremstår med så stor dybde og leses med så stor innlevelse at en alminnelig fortelling i et annet medium kan heves til det ualminnelige. Det banale blir nyskapt og interessant.

Hver enkelt deltager i et rollespill opplever en unik fortelling. Fra utsiden, for eksempel når den blir gjenfortalt, kan en slik fortelling virke svært primitiv. Når opplevelsen forsøkes gjenfortalt er det uforståelig for lytteren hvorfor spilleren snakker om dette med så stor entusiasme. Entusiasmen kommer selvsagt fra de kvaliteter rollespillet har, men disse er det umulig å gjenskape i en gjenfortelling.

Rollespillets sterke drama er forbeholdt deltageren.

Hva kan vi så bruke dette til?

Vel, først og fremst tror jeg det er viktig for spillskapere å være klar over den styrken rollespillet har. Det kan hjelpe spillskaperen til å sette seg ambisiøse mål.

At rollespillets dramatiske styrke baserer seg på spillernes interaksjon og innlevelse er også en innsikt som kan brukes, for eksempel til å unngå metodiske grep som motarbeider spillerens medskaping.

Og så sier dette selvsagt litt om hvilken styrke skaperkraften har i hver av oss. Å vite at alle alminnelige mennesker har skaperkraft nok til å fremkalle fortellinger med større styrke enn det du finner i toppen av verdenslitteraturen, om de bare får den rette metoden, det er ingen liten innsikt. Perspektivene i en slik innsikt er enorme!

Menneskets enorme skaperkraft

er rollespillets dramatiske styrke.

Rollespillets tre søyler

Dette er et forsøk på å se nærmere på de forutsetninger rollespillene hviler på, og som de gjør bruk av for å skape sterkt drama. Jeg fokuserer først og fremst på verbale rollespill, men søylene er de samme for andre rollespill. Noen av dem er sentrale for andre narrative kunstformer også.

De søylene jeg snakker om er menneskelige egenskaper vi vanligvis ikke tenker på som sentrale i vår hverdag. Men det er i hverdagen de først og fremst har betydning, og der er betydningen langt større enn mange tror. Deres betydning for kunsten er også viktig, men av sekundær art.

Fantasi, kreativitet og improvisasjon

Dette er de tre søylene rollespillet bygger på. Det er mektige søyler, som lett kan virke avskrekkende når de presenteres i samlet flokk. For spillerne er det slett ikke nødvendig å forholde seg bevisst til disse egenskapene. Så jeg mener ikke at en spillskaper må bruke disse ordene i sine spill. Men det er bra for en spillskaper å vite at disse søylene finnes, og at folk flest faktisk bærer alt dette i seg.

Her følger noen tanker rundt hvert av disse tre begrepene.

Fantasi

All narrativ kunst bygger på fantasien til publikummet. Fortellerkunst, litteratur, teater og film er alle kunstarter som avhenger av publikummets evne til å se for seg begivenhetene som blir beskrevet, eller deres evne til å akseptere fiksjonen som en “virkelighet”. Det engelske uttrykket “suspension of disbelief” (å godta fiksjonen) handler om vår forestillingsevne og evne til innlevelse, det vi kaller vår fantasi.

Folk har fantasi. De er i stand til å se ting for seg. De er i stand til å leke med. De kan drømme. Slik er det bare. Et menneske uten fantasi vil ha enorme problemer med å klare seg i hverdagen. Jeg tviler faktisk på at det finnes mennesker uten fantasi. Vi kan ta det for gitt at alle har det. Som spillskapere må vi trykke på knappene som engasjerer fantasien til flest mulig mennesker, for å lykkes med våre rollespill.

Kreativitet

“Du er så veldig kreativ du”, sier folk til meg. Jeg syns det er et fint kompliment. Samtidig syns jeg det er et kompliment som lyver litt. Min kreativitet er synlig fordi jeg er kunstner, men jeg har ikke mer av den enn andre mennesker.

Å være skapende er en alminnelig menneskelig egenskap. Vi er alle i besittelse av sterke skapende krefter. De er nyttige for oss, ikke bare i møtet med kunsten, men i møtet med hverandre også. Vi bruker våre skapende krefter til å forme livene våre; lage middag, innrede stua, skrive feriekort, pynte oss til selskaper, lage setninger og meninger. Kreativiteten hjelper oss med hverdagens problemer, og med arbeidslivets utfordringer.

Kreativiteten lar oss finne løsninger. Vi er helt avhengig av den. Så selvsagt er vi alle kreative. Rollespillet handler om å la folk bruke kreativiteten sin i lek med andre. Spillskaperens kunst er å la deltagerne skape sterke dramaer utfra seg selv.

Improvisasjon

Livet er ikke planlagt. Hver eneste dag er en improvisasjon. Noen dager er rytmene vante og kjente, så vi flyter med og slapper av. Noen dager er rytmene mer oppjagede eller ukjente, og vi må møte dem med det vi har. Det vi har er et helt livs øvelse i å improvisere.

Det verbale rollespillet bygger på dialogen mellom deltagerne. Dette er en styrke for spillet. Hver enkelt deltager har enorm erfaring med verbal improvisasjon. De samtaler hver dag, og ikke en eneste samtale kan følge en forhåndslagd plan. Den består av utspill og innspill som gjensidig påvirker hverandre, og som skaper gode eller dårlige samtaler. Dette har vi alle erfaring med.

Verbalt rollespill er samtale, innenfor fiksjonens rammer, og det er en lek med disse rammene. Spillskaperens oppgave er å skape forutsetningene for at samtalen kan flyte, slik at leken blir mest mulig intuitiv og direkte. Når spillskaperen lykkes med dette, er rollespillets deltagere i stand til å skape sterk dramatikk. De er utøvere av øyeblikkets kunst, og selv tilskuere til kunstverket. Opplevelsen av fiksjonen og det dramaet den inneholder, beriker deltagernes virkelighet og utdyper deres menneskelighet.

En liten konklusjon om noe stort

Det er viktig å være en god spillskaper. En god spillskaper gjør det lett for mennesker å spille rollespill. Som kunstens avgjørende katalysator bruker spillskaperen sin metode til å forløse de skapende kreftene i sitt publikum, slik at de får muligheten til å skape stor kunst. Spillskaperen lykkes som kunstner når han får mangfoldiggjort spillet sitt, slik at rollespillets mulighet blir gitt til mange mennesker.

Det er viktig og riktig for mennesker å spille rollespill. Rollespillet er en kunstform som aktivt gjør bruk av sentrale menneskelige egenskaper, egenskaper som vi også trenger å leke med. Å bruke sine egne evner i et samspill som bygger på fantasi, kreativitet og improvisasjon gir deltagerne unike muligheter til selvrealisering.

Rollespill er lek for voksne mennesker, en lek med potensiale for stor glede og dypt alvor.